Det begynte i fjor, med at Kjell følte seg slapp og i dårlig form. Han klarte ikke lenger å gå stødig. Noe var galt.
Kjell som bor i Luster i Sogn, oppsøkte lege og det ble tatt blodprøver. Disse viste at 74-åringen hadde fått den sjeldne kreftsykdommen Waldenströms makroglobulinemi som angriper immunforsvaret og knoklene. Dette er en veldig saktevoksende kreftform som helst rammer eldre mennesker.
Den første helgen i desember i fjor reiste Kjell og kona til fjells, til Stølsdokken fjellhotell på julebordsweekend.
– Og her bad Tom Roger for meg, forteller Kjell. – Jeg husker akkurat hvordan han bad: ”Du skal leve og kreften skal dø.” Det var helt bibelsk, og i dagene som fulgte følte jeg at jeg ble mer og mer pigg.
I januar i år var Kjell på sykehuset i Førde til kontroll.
– Og da fikk jeg tilbakemelding om at prøvene var så fine at jeg ikke trengte behandling, forteller Kjell. – Det fantes ingen tegn til kreft. Det var kreftlegen selv som fortalte meg det. Du kan tro jeg ble glad. Jeg skal ikke tilbake til ny kontroll før i mai. Jeg er veldig takknemlig.
Fakta: Kreftsykdommen Waldenströms makroglobulinemi
Waldenströms makroglobulinemi er en sjelden type saktevoksende kreft i immunsystemets celler. Sykdommen opptrer hyppigst i godt voksen alder. Waldenströms makroglobulinemi har fått navn etter den svenske legen Jan G. Waldenström (1906-1996), som i 1944 beskrev sykdommen hos to pasienter med blødning fra nese og munn, hovne lymfeknuter og økt viskositet (seighet) i blodet.
Sykdommen skyldes kreft i de såkalte B-lymfocyttene (også kalt B-celler) i blod og lymfesystemet. Ukontrollert vekst av disse B-cellene fører til overproduksjon av et antistoff (monoklonalt IgM, som også betegnes «makroglobulin»). Dette makroglobulinet kan finnes i store mengder i blodet og kan altså føre til økt viskositet (seighet). Symptomer er gjerne tretthet/utmattelse, hovne lymfeknuter, neseblødning, vekttap, samt visuelle og nevrologiske problemer. Noen pasienter har imidlertid få eller ingen av disse symptomene.
Diagnosen stilles ved å ta en prøve av benmargen (ofte fra brystbenet eller hoftekammen), i kombinasjon med blodprøver og bildeundersøkelser som CT, MR og scintigrafi.
Kilde: www.helseleksikon.no